Avfallsforbrenning med CCS – et nytt og effektivt verktøy for å løse plastutfordringen Del 2

Del 1 av min kronikk fokuserte på at avfallsforbrenning har en viktig rolle i samfunnet, ikke minst som en trygg og hygienisk behandlingsmetode for restavfall og der vi gjenvinner store mengder med energi til glede for samfunnet. Nå som det kommer CCS på slike anlegg, og anleggene i praksis også blir store «karbonfjerningsfabrikker», bør det få betydning for hvordan avfallspolitikken utformes. Ikke minst får vi et nytt verktøy for bærekraftig håndtering av det plastavfallet som av mange årsaker ikke kan eller bør materialgjenvinnes.

Selv om CCS gjør avfallsforbrenning langt bedre for klimaet, blir det ikke gratis. Det reiser et annet spørsmål: Hvem skal betale for at plasten som settes på markedet får en forsvarlig sluttbehandling?

Det koster å behandle plast som ikke kan materialgjenvinnes, også med CCS

Plast er ikke et materiale som kan gjenvinnes evig og mye av plasten som settes på markedet ender før eller senere opp som ikke materialgjenvinnbart avfall. I naturen vil vi ikke ha plast, og deponering av plast praktiseres ikke her hjemme, så forbrenning er ofte eneste mulighet i Norge.

Forbrenning av fossil plast koster imidlertid forbrenningsanleggene store summer, blant annet i form av økende CO2-avgifter. Dette vil fortsette når CO2-avgiften om noen år forventes å bli erstattet med innlemmelse i ETS og utgifter til kjøp av klimakvoter. Med krav om kontinuerlig CO2-måling i røykgassen blir konsekvensene for forbrenningsanleggene at det blir kostbart å behandle plastavfall, inkludert plastrikt avfall (rejekt) fra sorteringsanleggene.

Det samme vil også fort gjelde forbrenningsanlegg med CCS, som økonomisk sett er tjent med å behandle mest mulig biogent avfall da dette bidrar til å produsere karbonfjerningssertifikater (CDR), og særlig om disse har en høyere verdi enn sparte CO2-kostnader for fossilt avfall.

Det er derfor essensielt at det følger penger med plastavfallet som dekker nødvendige utslipps- eller CCS-kostnader. Hvis ikke vil bransjen si nei til slikt avfall, og hvor blir det da av?

Forurenser må betale for bærekraftig sluttbehandling

Plastavfallet forsvinner ikke selv om det er dyrt å behandle. Skal vi sikre at den plasten som ikke bør eller skal materialgjenvinnes blir trygt forbrent og ikke kommer på avveie, er det logisk at også de som setter plastprodukter på markedet i langt større grad enn i dag må betale for forsvarlig avfallsbehandling for sine produkter, inkludert nødvendige utslippskostnader fra forbrenning eller behandling med CCS. Prinsippet om forurenser betaler må gjelde her også.

Gjennom dagens obligatoriske produsentansvarsordninger betaler produsentene kun for at en andel av «deres» plast samles inn, sorteres og klargjøres for materialgjenvinning. De betaler ikke forbrenningskostnader (inkl. CO2-avgift) for «sine» plastprodukter i restavfallet, selv ikke i de tilfellene produktene i utgangspunktet ikke er materialgjenvinnbare og attpåtil merket for å kastes i restavfallet. Produsentansvarsordninger omfatter dessuten kun en begrenset andel av det totale plastvolumet som settes på markedet. 

Det er derfor åpenbart at dagens plastaktører i sum slipper veldig billig unna klimakostnaden knyttet til avfallsforbrenning av produktene de setter på markedet. Her er det rom for forbedringer både nasjonalt og internasjonalt.

Et eksempel: Mange plastprodukter er av ulike årsaker vanskelig å materialgjenvinne, og det er ikke alltid det er mulig eller rasjonelt å endre dette. I slike tilfeller bør man i større grad være eksplisitt på at slike produkter med fordel kun er «dual purpose» - der de først har sin viktigste funksjon, f.eks. hindre matsvinn, og deretter energigjenvinnes via restavfallet på en trygg måte med svært lave utslipp.  I dagens produsentansvarsordninger for plast er ikke dette et mulig alternativ – det er kun utsortering og mulig materialgjenvinning som gjelder.

Avfallsforbrenning med CCS er internasjonalt en helt ny løsning for avfallsbehandling, men jeg er sikker på at dette representerer et viktig skifte, en game-changer. Løsningen kan og bør bli et viktig verktøy for å løse utfordringen med plastavfall, men det fordrer at man bl.a. er villig til å se på innretningen av dagens produsentansvarsordninger, nasjonalt og internasjonalt. Og ikke minst er det viktig at både produsenter, markedsaktører, avfallsbesittere og myndighetene tør å utfordre etablerte sannheter og gjeldende avfallspolitikk.