Avfallsforbrenning med CCS – et nytt og effektivt verktøy for å løse plastutfordringen - Del 1

I 2029 er Hafslund Celsio sitt karbonfangstanlegg (CCS) på Norges største forbrenningsanlegg etter planen i full drift. Da vil minst 90 % av de totale CO2-utslippene fanges og lagres permanent. Dermed endres et viktig premiss for hvordan vi bør vurdere avfallsforbrenning inn i avfallspolitiske prioriteringer.

Avfallsforbrenning har en viktig og ofte undervurdert rolle

Avfallsforbrenning blir fra tid til annen omtalt som en uønsket prosess som står i veien for målene om mer materialgjenvinning. Det bildet er for enkelt. Selv i en langt mer sirkulær økonomi vil det fortsatt finnes store mengder plast, tekstiler og annet avfall som av mange årsaker ikke kan eller bør materialgjenvinnes, ofte mer enn man tror.

Når utgangspunktet ofte er tilgriset avfall med svært varierende innhold og beskaffenhet, er det krevende å produsere nye og trygge materialer av høy kvalitet, og mye blir såkalt down-cycling eller må sendes tilbake til forbrenning etter utsortering. Utsortert plastvolum er altså langt fra det samme som faktisk mengde materialgjenvunnet plast. Det er få materialsløyfer som er så lukkede og gode som f.eks. pantesystemet.

For den ikke-materialgjenvinnbare delen av avfallet er forbrenning i dag en nødvendig behandlingsform som sikrer trygg destruksjon. Anleggene bidrar ikke minst til å fjerne smittestoffer og helseskadelige miljøgifter fra kretsløpet (eks. PFAS), også fra en del plastfraksjoner. Denne «renserollen» vil ikke bli mindre viktig i fremtiden, selv om vi skulle lykkes bedre med å handle mindre fra nettbutikker som Temu, øke ombruken, bedre sorteringssystemene og styrke materialgjenvinningen.

I tillegg kommer energiverdien i avfallet. Avfallsforbrenning produserer store mengder lokal overskuddsvarme som kan brukes til fjernvarme og produksjon av elektrisitet. I en situasjon med økende press på både kraftproduksjon og strømnett har energigjenvinningen blitt stadig viktigere. Norske forbrenningsanlegg har en svært høy utnyttelsesgrad av energien i restavfallet.

Forbrenningsanleggene vil derfor ha en sentral og viktig rolle i sirkulærøkonomien, også som en viktig brikke i en nasjonal beredskap for avfallsbehandling. Utfordringen er ikke å velge mellom materialgjenvinning og forbrenning, men å sørge for at mest mulig av det som faktisk egner seg for materialgjenvinning blir materialgjenvunnet, samtidig som resten energigjenvinnes her hjemme med lave klimautslipp.

Avfallshierarkiet ikke lenger en fasit

Avfallshierarkiet bygger på et fornuftig utgangspunkt: Vi må redusere avfallsmengdene, bruke produkter lenger og materialgjenvinne ressursene når dette gir en reell miljø- og klimagevinst, og særlig om ressursene er begrenset.

En viktig begrunnelse for å materialgjenvinne plast har ofte vært å redusere utslipp av klimagasser. Livsløpsanalyser av ulike avfallsløsninger har gjerne dette som viktigste måleparameter. Klimautslipp er også en viktig årsak til avfallsforbrenningens plassering i dagens avfallshierarki; etter materialgjenvinning og før deponi.   

Med karbonfangst på avfallsforbrenning vil dette bildet om få år endre seg. Da vil CO₂ fra forbrenning av plastavfall bli fanget og permanent lagret, samtidig som energien i plastavfallet utnyttes som før. Da er det ikke gitt at materialgjenvinning av plast alltid er den beste løsningen klimamessig.

Negative karbonutslipp – for godt til å være sant? 

Med karbonfangst på Klemetsrud vil Hafslund tilby fire viktige samfunnstjenester, hvorav de to første er som i dag, mens de to andre er nye:

1)       Trygg destruksjon av restavfall der man fjerner smittestoffer, helseskadelige komponenter og miljøgifter fra kretsløpet.

2)       Bidra med betydelig overskuddsvarme inn i byens fjernvarmesystem.

3)       Behandling av fossilt avfall, blant annet plast, med svært lave utslipp, siden nesten alle CO2-utslippene fanges og lagres permanent.

4)       Storskala karbonfjerning fra Bio-CCS som følge av behandling av fornybart (biogent) avfall (i tillegg til plast). Anlegget på Klemetsrud går i sum fra å være byens største punktutslipp til å bli Norges største tekniske karbonsluk, som i praksis betyr negative utslipp og reell karbonfjerning.

Når vi også kan legge til at det fra bunnasken gjenvinnes betydelige mengder med metaller, er vi overbevist om at dette i sum vil være en svært konkurransedyktig og bærekraftig behandlingsløsning, og som bør få konsekvenser for avfallspolitikken fremover, både på nasjonalt og EU-nivå.

Sortering bør ikke være et mål i seg selv

Norsk avfallspolitikk er i stor grad underlagt stadig strengere EU-regler. Likevel har regjeringen valgt å pålegge kommunene særnorske krav til utsorteringsgrad for plast som er satt svært høyt fram mot 2035. I praksis legger man trolig opp til å sortere ut betydelig mer plast enn det som faktisk lar seg materialgjenvinne. Det betyr at både sorteringsanlegg og tilhørende logistikk må dimensjoneres opp for plastvolumer som aldri blir materialgjenvunnet, men ender opp i en forbrenningsovn i Europa, på et deponi eller i verste fall enda lenger av gårde for en mer uviss skjebne. Dette er en kostbar, unødvendig og lite bærekraftig omvei. Plasten som ikke lar seg materialgjenvinne er dessuten med og forurenser den plasten som faktisk kan og bør materialgjenvinnes, og gjør også den prosessen dyrere og mer ressurskrevende.

Jeg sitter ikke på noen fasit, temaet er komplekst, men er sikker på at med CCS så vil avfallsforbrenning være en bedre behandlingsmetode enn materialgjenvinning for en del plastfraksjoner. Vi ønsker derfor en mer faktabasert og nyansert diskusjon om hvordan effektiv sortering og materialgjenvinning best mulig kan kombineres med avfallsforbrenning med CCS, både klimamessig og i et samfunnsøkonomisk perspektiv.

La oss ta et eksempel. Kommunene har i dag et fastsatt utsorteringskrav/mål som de kan nå med kildesortering og/eller sentralsortering. Som et alternativ til å bygge et nytt ettersorteringsanlegg burde de kunne velge et regime der man i størst mulig grad bl.a. kildesorterer ut plast man vet vil bli materialgjenvunnet, mens restavfallet sendes rett til forbrenning dersom anlegget har CCS. Man når kanskje ikke rigide sorteringsmål, men løsningen står med stor sannsynlighet godt med tanke på klimaeffekt, miljø og totale kostnader.  Dette bør miljømyndighetene se nærmere på.

CCS må aldri bli en unnskyldning for unødvendig plastbruk eller et argument mot god sortering og materialgjenvinning som gir reelle miljøgevinster. Men CCS gir oss et helt nytt verktøy for den delen av plastavfallet som ikke bør inngå i et sirkulært kretsløp, og det er ikke så rent lite. Det bør gi rom for en mer kunnskapsbasert diskusjon om mål og virkemidler i avfallspolitikken, der det er den samlede miljø – og klimagevinsten som teller.

I del 2 av denne kronikken vil jeg fokusere på at det vil koste å forbrenne plastavfall, også med CCS. Hvem skal ta denne regningen?