Det vi gir ifrå øss

Men avfallet som husholdninger, industri og næringsliv genererer er også noe vi gir ifrå øss. Og det vi gir ifrå øss må vi som samfunn ta ansvar for. Tida for at «det som ikke brenner, det synker» og «ute av syne, ute av sinn», bør være forbi.

Og vi har kommet et stykke med å få på plass kretsløp og løsninger for mye av det. Med de praktiske, tekniske og markedsmessige utfordringer som vi konfronteres med til daglig. Og ikke minst med de lokaliserings­utfordringer som dukker opp når et nytt anlegg skal bygges. For folk vil ikke ha avfall i sitt nærmiljø. Det har vært nok av eksempler på at luktproblemer, branntilløp, forsøpling og utslipp har gjort bransjen til en uønsket nabo. Så har nye krav til innendørs behandling, sikring mot brann og rensing av avløp redusert de negative effektene slike anlegg kan ha på omgivelsene. Men fortsatt sitter skepsisen til avfall i.

Det ser vi ikke minst når det kommer til avfall som har fått merkelappen «farlig» på seg. I dette nummeret av Kretsløpet kan du lese om NOAH som har gjort endringer i sin prosess på Langøya slik at avfallet som var farlig da det ankom, etter ferdig behandling skal kunne karakteriseres som ordinært avfall. Grunnstoffer som ankom Langøya i forbindelser som gjorde dem giftige eller på annen måte farlige for mennesker og natur, har gått igjennom kjemiske reaksjoner og er, ifølge fagfolkene der, i stabile og ufarlige forbindelser etter endt behandling.

Hvem skal ta ansvaret for det vi gir ifrå øss her i vårt industrialiserte samfunn som vi alle sammen nyter godt av?

Massene som lages i denne prosessen brukes i dag til å bygge opp igjen Langøya slik den så ut før det ble satt i gang indu­striell kalkutvinning der for over 125 år siden. Dette har NOAH tillatelse til å drive med fram til 2030. Da må de finne et annet sted å gjøre av produktet sitt.

I Sokndal kommune eier NOAH et stort steinbrudd, Reke­fjord Stone, og planen er å gå over til å etterfylle krater der med denne massen, slik at arealene der kan egne seg til ny næringsvirksomhet.

Så ser vi at så snart NOAH har luftet disse planene for Sokndal kommune, begynner murringen. Ordføreren mente at det å kalle planene for landskapsrehabilitering framfor deponi var en lek med ord. Og deponier vil man ikke ha flere av der i gården. Velforeninger, Facebook-grupper og privatpersoner kom på banen. Avisa Dalane Tidende forteller om 140 personer som demonstrerte i forkant av et kommunestyremøte hvor samarbeidsformen med NOAH skulle behandles. Det hele gir assosiasjoner til situasjonen i Brevik da NOAH ønsket å lagre stabilt ikke-reaktivt farlig avfall i gruvegangene der. Den gangen var et stadig tilbake­vendende argument at i sirkulær­økonomiens navn må mer av det farlige avfallet gjenvinnes istedenfor å deponeres. Motargumentet var selvfølgelig at de farlige stoffene må tas ut av kretsløpet. På mange måter er begge deler oppfylt for avfallet fra Langøya nå. De farlige stoffene er gått over til en ufarlig forbindelse, og produktet er blitt en mineralsk masse som kan brukes til landskaps­rehabilitering. Men motstanden er likevel til å ta og føle på. Og selv om NOAH er eier av arealet de ønsker å fylle opp, er det kommunen som er arealmyndighet og som skal godkjenne planene.

Så blir spørsmålet: Hvem skal ta ansvaret for det vi gir ifrå øss her i vårt industrialiserte samfunn som vi alle sammen nyter godt av? Om alle skal vende piggene ut og si «not in my backyard» får vi et stort problem.