Ansvar forutsetter tilgang

Norske miljømyndigheter ønsker at det skal være flere produsentansvarsselskaper i Norge. Årsaken til det er at produsentansvaret skal være effektivt og rettferdig for produsentene, og det skal være mulig for produsentene å velge det selskapet som best løser oppdraget på deres vegne. I Norge kan produsentene selv velge hvilket produsentansvarsselskap de vil være tilknyttet. Det er nedfelt i avfallsforskriftens kapittel 7, som norske myndigheter har vedtatt.

Emballasjeavfall oppstår hos husholdninger og hos bedrifter, som igjen samles inn av kommunale og interkommunale avfallsselskaper. Det er her Ingvaldsens svar til innlegget jeg skrev i Kretsløpet 11. september etterlater et viktig spørsmål ubesvart. Hvis flere produsentansvarsselskaper er godkjent av myndighetene, men ett selskap gjennom avtaler med kommuner og avfallsselskaper kan kontrollere tilgangen til materialstrømmene, risikerer vi å få et system der andre godkjente produsentansvarsselskaper i praksis ikke kan utføre det oppdraget myndigheten ønsker at de utfører og som produsentene har bedt dem løse.

Derfor må regelverket og de faktiske avfallsstrømmene legge til rette for nettopp dette. Og det er et av de grunnleggende prinsipp i produsentansvaret: Den som får et ansvar, må også ha tilgang til systemet som gjør det mulig å ta dette ansvaret.

Et regelverk som ikke fungerer i praksis

Plastretur argumenterer for at slike begrensninger er nødvendige av hensyn til ansvar, sporbarhet og rapportering. Det er viktige hensyn. Men sporbarhet og rapportering er krav som gjelder alle godkjente produsentansvarsselskaper. Det kan ikke på noen måte brukes som begrunnelse for at én aktør skal bestemme hvilke andre godkjente aktører som får reell tilgang til avfallsstrømmene.

Dersom myndighetene hadde ment at plastemballasjeavfall skulle forvaltes eksklusivt gjennom ett produsentansvarsselskap, ville det vært regulert tydelig i lov eller forskrift. Slik er det ikke. Tvert imot, det er etablert en godkjenningsordning der flere produsentansvarsselskaper kan påta seg ansvar på vegne av produsentene.

Da må regelverket også fungere i praksis. Det holder ikke at flere aktører kan godkjennes dersom den praktiske tilgangen til materialstrømmene samtidig kontrolleres av én dominerende aktør - som låser avfallet til sine egne mottakssystemer. Da er miljømyndighetenes forskriftsfestede bestemmelser om flere produsentansvarsselskaper null verdt.

Siden vi etablerte Emballasjegjennvinning i 2020, har vi påtatt oss ansvar for betydelige mengder plastemballasje. Vi er forpliktet til å dokumentere innsamling, behandling og gjenvinning på samme måte som andre godkjente produsentansvarsselskaper.

Avgjørende for produsentansvarets fremtid i Norge

Dette er mer enn en diskusjon mellom NORSIRK og Plastretur. Dette er en helt avgjørende diskusjon om hvordan den norske produsentansvarsmodellen skal fungere i praksis. Dersom myndighetene åpner for flere godkjente aktører, må de også sikre likebehandling, forutsigbarhet og ikke-diskriminerende tilgang til de materialstrømmene produsentene setter på markedet og aktørene er forpliktet til å håndtere.

Det sentrale spørsmålet står derfor fortsatt ubesvart: Kan ett produsentansvarsselskap, gjennom egne avtaler og egen fortolkning av produsentansvaret, begrense andre godkjente aktørers praktiske mulighet til å oppfylle det ansvaret myndighetene har godkjent dem for?

Dette bør det ikke være opp til Plastretur å besvare. Dette er et spørsmål som bør avklares av myndighetene ved MDIR og KLD, både av hensyn til produsentene, kommunene, avfallsaktørene og miljømålene produsentansvaret er satt til å oppfylle.