Markedstilgang og åpenhet i produsentansvaret

For noen år siden stod spørsmålet om konkurranse og markedsadgang sentralt i en omfattende rettslig konflikt mellom Emballasjegjenvinning / Norsirk og Sirkel Glass. Et av temaene var avtalevilkår som i praksis kunne begrense kommuners mulighet til å levere avfall til andre aktører.

Kvelden før rettssaken valgte Sirkel Glass å imøtekomme Emballasjegjenvinning ved å informere kommuner og leverandører om at den aktuelle klausulen ikke lenger skulle gjelde. Selskapet bekreftet samtidig at bestemmelsen ikke ville bli håndhevet overfor eksisterende kommuner og leverandører, og at tilsvarende vilkår ikke skulle brukes som standard i fremtidige avtaler. For Emballasjegjenvinning var dette en riktig og rimelig løsning, som også bidro til å unngå en videre rettslig prosess.

På den bakgrunn er det oppsiktsvekkende dersom lignende klausuler nå dukker opp igjen i nye avtaler innen produsentansvarsordningene i Grønt Punkt-systemet, denne gangen hos Plastretur.

En utfordring for konkurransen?

Produsentansvaret bygger på at returselskaper skal konkurrere om produsenter og tjenester. Konkurranse skal bidra til innovasjon, effektivitet og bedre løsninger for miljøet.

For å kunne oppfylle sitt produsentansvar er returselskapene avhengige av tilgang til innsamlede avfallsmengder. Dersom avtaler mellom returselskaper og kommuner innebærer at kommunene risikerer oppsigelse, økonomiske konsekvenser eller andre reaksjoner dersom de samarbeider med alternative aktører, oppstår et legitimt spørsmål:

Kan slike avtaler begrense konkurransen i markedet?

Hva er forskjellen fra tidligere?

I Sirkel-saken var det nettopp frykten for utestengende virkninger som sto sentralt. Selv om det aldri ble avsagt dom om denne konkrete klausulen, valgte Sirkel Glass å trekke den tilbake og gjøre det klart at den ikke ville bli håndhevet.

Når tilsvarende formuleringer fortsatt finnes i avtaler innen Grønt Punkt-systemet, denne gangen hos Plastretur, er det naturlig å stille følgende spørsmål:

·         Hvorfor er slike klausuler nødvendige?

·         Hvilket formål skal de ivareta?

·         Kan de ha en konkurransebegrensende effekt?

·         Er de forenlige med formålet bak produsentansvarsordningene?

·         Har Konkurransetilsynet eller Miljødirektoratet vurdert dette?

Hvem taper?

Når markedstilgangen begrenses, handler det ikke bare om konkurrerende returselskaper.

Konsekvensen kan være færre valgmuligheter for kommuner, redusert konkurranse om innsamlingstjenester og mindre innovasjon i markedet.

I siste instans kan det også påvirke produsentene som finansierer ordningene gjennom sine miljøgebyr.

Behov for åpenhet

Dette er ikke et spørsmål om én enkelt aktør eller én enkelt avtale.

Det handler om hvordan produsentansvarsordningene skal fungere i praksis. Hvis markedet skal være åpent og konkurransebasert, må aktørene kunne konkurrere om materialstrømmene på like vilkår.

Derfor bør innholdet i slike klausuler løftes frem i offentligheten og vurderes åpent.

Spørsmålet er derfor enkelt:

Dersom en tilsvarende klausul ble vurdert som problematisk i glassmarkedet, hvorfor skulle den være mindre problematisk i plastmarkedet? Begge selskapene er en del av Grønt Punkt- og NHO Mat og Drikke-systemet. Da er det naturlig å spørre om erfaringene fra Sirkel-saken faktisk er tatt videre.

Spørsmål Plastretur bør besvare

Dersom Plastretur har tatt inn klausuler som innebærer at kommuner risikerer oppsigelse eller andre konsekvenser dersom plastemballasje leveres til andre aktører, reiser dette flere spørsmål:

1. Hvorfor mener Plastretur at det er nødvendig med klausuler som kan begrense kommuners adgang til å levere plastemballasje til andre godkjente returselskaper?

2. Mener Plastretur at kommuner står fritt til å samarbeide med andre godkjente returselskaper uten risiko for oppsigelse, sanksjoner eller andre konsekvenser?

3. På hvilken måte skiller Plastreturs klausuler seg fra de bestemmelsene Sirkel Glass valgte å frafalle etter innsigelser fra Emballasjegjenvinning/Norsirk?

Spørsmål til Miljødirektoratet

Miljødirektoratet har et ansvar for å sikre at produsentansvarsordningene fungerer etter hensikten.

Derfor er det naturlig å spørre:

1. Er Miljødirektoratet kjent med at slike klausuler brukes i avtaler mellom returselskaper og kommuner innen plastemballasje?

2. Mener Miljødirektoratet at slike klausuler er forenlige med formålet om åpne og konkurransebaserte produsentansvarsordninger?

3. Vil Miljødirektoratet vurdere om slike avtalevilkår kan hindre godkjente returselskaper i å oppfylle sine lovpålagte forpliktelser?

Spørsmål til Konkurransetilsynet

Konkurransetilsynet bør også gi sin vurdering:

1. Kan klausuler som begrenser kommuners adgang til å levere avfall til alternative returselskaper ha en konkurransebegrensende eller utestengende effekt?

2. Hvor går grensen mellom legitime kommersielle avtalevilkår og klausuler som i praksis kan binde opp markedstilgangen?

3. Vil Konkurransetilsynet vurdere om slike klausuler kan svekke konkurransen i markedet for produsentansvar på plastemballasje?

Dette handler ikke bare om Plastretur, men om hvorvidt produsentansvarsmarkedene i Norge faktisk er åpne for reell konkurranse. Når en tilsvarende avtaleformulering tidligere ble vurdert som så problematisk at Sirkel Glass, et søsterselskap i Grønt Punkt-systemet, valgte å trekke den tilbake, er det rimelig å spørre hvorfor lignende bestemmelser nå skal aksepteres i plastmarkedet.

Norske kommuner, næringslivet og myndighetene fortjener et tydelig svar. De fortjener særlig et klart svar på ett grunnleggende spørsmål:

Kan kontraktsvilkår brukes til å stenge konkurrerende returselskaper ute fra avfallsmengdene de er lovpålagt å samle inn?