Bransjeprofilen
Vi kaller det fortsatt skrap, det sier egentlig mest om oss
Da jeg bygde hytte på Hitra for noen år siden, fikk jeg høre historier fra de eldre i området om hvordan det fungerte før. Små båter la til ved brygga og hentet skrapjern fra folk rundt omkring. Alt ble gjort opp kontant. Kjøp og salg. Enkelt og direkte. De visste at jern og metall hadde verdi.
Det slo meg hvor annerledes vi snakker om dette i dag. Vi kaller det skrap, som om det er noe verdiløst vi bare vil bli kvitt. Men sannheten er jo det motsatte. Det vi omtaler som avfall, er i mange tilfeller råvarer industrien er helt avhengig av.
Jeg har jobbet i gjenvinningsbransjen i mange år, og det er ingen tvil om at både bransjen og samfunnet rundt oss har endret seg enormt. Likevel henger gamle forestillinger igjen. Mange ser fortsatt for seg den klassiske «skraphandleren». Han med kontanter i baklomma og et litt frynsete rykte. Men den tiden er for lengst over.
I dag handler dette om industri, teknologi, logistikk, dokumentasjon og ressursforvaltning. Og det handler om noe langt større enn avfall.
For vi står midt i en tid hvor vi diskuterer mangel på råvarer, høye energipriser og behovet for å kutte utslipp. Samtidig kaster vi fortsatt enorme verdier hver eneste dag. Norge genererer over 11 millioner tonn avfall i året. Mye av dette består av materialer som kunne gått rett tilbake i produksjon dersom de ble håndtert riktig.
Det er egentlig ganske paradoksalt. Vi leter etter nye ressurser, samtidig som vi overser dem vi allerede har.
I Nord-Norge ser vi dette ekstra tydelig nå. Store investeringer innen industri, bygg og infrastruktur betyr enorme mengder materialer i omløp. Bare i løpet av de neste årene skal det håndteres hundretusenvis av tonn med metall og andre ressurser i landsdelen. Da blir spørsmålet ganske enkelt: Har vi råd til å sløse med det vi allerede har tatt ut av naturen?
Jeg mener svaret er nei.
Et prosjekt som gjorde inntrykk på meg, var rivingen av Bodø Lufthavn. Det er et av de største riveprosjektene Avinor har gjennomført siden Gardermoen ble bygget. Her ble store mengder jern og metall demontert, sortert og sendt videre til omsmelting. Materialene kommer tilbake som nye produkter og nye byggematerialer.
Når man står midt oppe i slike prosjekter, ser man veldig tydelig hva dette egentlig handler om. Ikke søppel. Men ressurser, verdier og muligheter.
Det er også derfor jeg mener det er viktig å snakke litt om hvordan denne bransjen faktisk ser ut i dag.
For dette er ikke lenger en bransje man «bare havner i». Rundt meg jobber det fagarbeidere, ingeniører, spesialister og folk med høy kompetanse innen alt fra materialanalyse til miljørapportering og kvalitetssikring. Det stilles store krav til dokumentasjon, sporbarhet og kontroll. Utviklingen går raskt. Teknologien blir bedre, kravene blir strengere, og kunnskapen øker. Vi klarer å ta vare på mer, sortere bedre og utnytte ressursene langt mer effektivt enn før. Det synes jeg er ganske fantastisk å være en del av.
Likevel møter vi fortsatt mange av de samme mytene. At «alt havner på samme sted». At det ikke spiller noen rolle om man sorterer. At det er enklere å bare kaste.
Jeg forstår hvor skepsisen kommer fra. Men jeg tror også mye handler om at folk flest ikke ser hva som faktisk skjer etter at materialene leveres inn. De ser ikke prosessene, teknologien eller hvor mye som faktisk går tilbake inn i nye kretsløp.
Og kanskje er det nettopp der utfordringen ligger. For dette handler ikke bare om hva vi som bransje gjør. Det handler om holdningene våre som samfunn. Om hvordan vi ser på ressurser, forbruk og ansvar. Og det handler om hvordan vi bygger et samfunn som i større grad tar vare på det vi allerede har hentet ut av naturen.
Vi må begynne å forstå at det vi kaster fra oss ikke nødvendigvis er avfall. Ofte er det materialer som verden trenger mer av.
Derfor mener jeg også at vi må slutte å omtale dette som skrap. For det er ikke skrap lenger, men starten på noe nytt.
Det er fremtidens råvarer.
