Fungerer produsentansvaret som et virkemiddel for økt sirkulær økonomi?

I alle år jeg har jobbet med produsent­ansvar (og det er noen år) har mye av diskusjonen mellom produsent­ansvarsselskapene og kommunene dreid seg om henteforpliktelser (spesielt innen EE-avfall), godtgjørelse og kvalitet på avfallet som leveres. Det har vært en evig runddans og svært liten enig­het om hva produsentene faktisk skulle betale kommunene.

Da EU reviderte rammedirektivet for avfall i 2018 og definerte kostnads­elementene som produsentene skulle dekke, håpet jeg at diskusjonen rundt kostnadsdekning endelig kunne legges død. Kanskje kunne vi heller jobbe med virkemidler for å få til bedre utsorter­ing og et bedre nedstrømsmarked for det som sorteres ut.

Det tok lang tid før regelverket ble implementert i Norge, og da det kom ble det fortsatt diskusjon om hva det virkelig innebærer. Spørsmålet nå er hva kommunenes nødvendige kost­nader egentlig er, og ikke minst hvem som skal definere det – kommunene eller produsentene? Fasit så langt har vel vist at nytt regelverk hjelper svært lite. Regelverket trådte i kraft 1. juli i fjor og fortsatt er det kun en brøkdel nye avtaler basert på nytt regelverk som er inngått.

Jeg hadde min datter med på jobb for mer enn 10 år siden, og da beskrev en kollega aktørene knyttet til produ­sent­ansvar som barn i sandkassen som egentlig vil oppnå det samme, men som ikke samarbeider så godt for å få det til. Spørsmålet hennes var da «Finnes det ingen voksne som kan si hvordan det skal være, og at de må samarbeide». Godt spørsmål egentlig?

Håpet med nytt regelverk var at «en voksen» faktisk skulle fortelle oss hvor­dan vi skal samarbeide. Da vil disku­sjo­nen ikke handle om det som faktisk er forskriftsfestet «Produsentene skal dekke kommunenes nødvendige kost­ander». Det betyr at godtgjørelsen som skal betales er uavhengig av hvilket produsentansvarsselskap som kom­munen har avtale med. Kommunene har så langt jeg vet etablert en trans­parent modell der man benytter inn­rapporterte regnskapstall.

De ulike produsentansvars­selskap­ene har fått hjelp av konsulent­selska­per til å lage sine egne modeller. Det er åpenbart at forutsetningen som er lagt til grunn er ganske så forskjellig, siden det er stor avstand mellom hva kommunene mener de skal ha dekket og hva produsentansvarsselskapene mener de skal betale.

Miljødirektoratet har prøvd med en veileder, men det viser seg at aktørene stiller spørsmål ved det meste i vei­lederen. Ingen er fornøyde, og direkto­ratet får stadig spørsmål om tolkninger og avklaringer. Man kan spørre seg om de hadde sett for seg dette da de valgte denne løsninger, og ikke som i Sverige der myndighetene har valgt å definere tydelige satser for å dekke kom­mun­enes nødvendige kostnader. Til det er det bare å si «det er ingen skam å snu».

En brannfakkel fra meg: En modell som i Sverige vil neppe gjøre alle for­nøyd, men det kommer ikke den norske modellen til å gjøre heller. Jeg utford­rer også aktørene til å se på total­kostnaden ved denne løsningen. Nå jobber det flere i hvert avfallsselskap/kommune med å definere kostnads­bildet basert på regnskapstall og av­grensinger fra veilederen. Hvert produ­sentansvarsselskap sender ut tilbud, det er forhandlingsmøter og diskusjoner om å få inn en nøytral tredjepart til å gjøre vurderinger. Kan «en voksen» snart melde seg slik at kostnadene for samfunnet holdes nede og at disku­sjonene igjen kan dreie seg om sam­arbeid om hvordan få sortert ut mer, hvordan få til et bedre nedstrøms­marked, rett og slett få til mer sirkulær økonomi.

Og vi tror at et produsentansvar vil løse «tekstilfloken» ...

Teksten er skribentens personlige meninger og ikke nødvendigvis ROAFs offisielle synspunkt.