Det uoversiktlige produsentansvaret

Vi vet sånn noenlunde hva et produsentansvarsselskap (også kalt returselskap) er, og hva det skal gjøre. I korte trekk er det sånn at produsenter og importører av visse varer skal betale et vederlag til det produsentansvars­selskapet de er medlem hos og så skal produsentansvars­selskapet bruke disse pengene til å sørge for at den mengden avfall av denne varen som det er betalt inn vederlag for, blir hentet og materialgjenvunnet. Men når vi leter etter en klar definisjon hos myndighetene, er det ganske utflytende. Og det at produsentansvarsordningene er ulike for de ulike avfalls­fraksjonene, gjør det heller ikke mere oversiktlig.

Vi ser at de forskjellige produsentansvarsselskapene har gjort ulike valg basert på mulighetene som denne uoversiktlige situasjonen innebærer. Og dette har igjen ført til en opphetet debatt mellom enkelte produsentansvarsselskaper og mellom produsentansvarsselskap og andre aktører. Er det lovlig det de andre gjør? Og er det etisk?

Mye handler om spørsmålet om et produsentansvarsselskap skal kunne drive med profitt eller ikke. I Miljø­direktoratets grunnmodell for produsentansvar som kom i 2022 og som var et resultat av direktoratets gjennomgang av utvidet produsent­ansvar da, heter det at returselskap skal være non-profit og ikke kan betale utbytte til eierne.

Avfallsforskriften fastslår i kapittel 7 at produsentansvars­selskaper for emballasje og emballasjeavfall skal være uten økonomisk formål (non-profit), men i kapittel 1, om elektriske og elektroniske pro­dukter, er det ikke sagt noe om dette. Andre retur­ordninger har heller ikke forskriftsfestet krav om non-profit hos produsentansvarsselskapet.

For hva er egentlig non-profit? Er det det samme som selvkost – at inntektene ikke kan overgå kostnadene med å utføre oppgaven selskapet er satt til å gjøre?

I 2023 gjorde Norsirk om sin selskapsform fra å ikke ha erverv til formål til å kunne betale utbytte til aksjonærene. Norsirk er som kjent et prodsentansvarsselskap for så vel EE-avfall som emballasje og andre fraksjoner. I et nylig debatt­innlegg omtalte Stena Recyclings administrerende direktør Ragnhild Borchgrevink Norsirks omdanning av selskaps­form som er en pervertering av produsentansvarsordningen. Mens Stig Ervik som er administrerende direktør i Norsirk omtaler Plastreturs delfinansiering av plastsorterings­anlegget Områ som en omgåelse av forbudet mot lønnsomhet.

For hva er egentlig non-profit? Er det det samme som selvkost – at inntektene ikke kan overstige kostnadene med å utføre oppgaven selskapet er satt til å gjøre? Eller er det et krav om at et eventuelt overskudd ikke kan betales ut til eierne, men må brukes internt i selskapet? Og om det siste er tilfelle – er det noe krav om at den interne pengebruken skal gå til å utvikle bedre sirkulære løsninger og ikke til mere intern administrasjon? Om overskuddet brukes til å styrke egne datterselskaper, kan det da regnes som non-profit?

I tillegg kommer uenighetene rundt kostnadsdekning for de som mottar avfallet, det være seg renovasjonsselskapene eller gjenvinnerne, og behovet for transparens i rapporter­ingen av mengder.

All krangling og misnøye til tross; alle de frustrerte partene som kommer til orde i dette nummeret av Kretsløpet gir uttrykk for at det er klarere regler og mer materialgjen­vinning som er målet og ønsket. Datteren til dette nummerets bransjeprofil Ellen Thomsen Holaas, stilte det betimelige spørsmålet Finnes det ingen voksne som kan si hvordan det skal være?

Det kan se ut til at vi trenger det. Nå er det et arbeid på gang for å standardisere produsentansvars­selskapers organisering og praksis. Det er bra. Men alt vil ikke bli definert der og standardene kan bare være et frivillig supplement til de enkelte lands lovgivning. Derfor må også lovgivningen være ryddig og tydelig.