Lager internasjonal standard for produsentansvarsselskaper

Persson er såkalt regulatory affairs leader i IKEA of Sweden, sel­skapet i inter-IKEA-gruppen som har ansvar for produktutvikling og produkt­­kommunikasjon for alle IKEAs vare­hus. Og det er ikke få.

– Vi er aktive i 64 markeder og har litt over 500 varehus, forteller han. Hvor mange produkter det er snakk om ble ikke nevnt, men det er opplagt at harmonisering av krav er uhyre viktig for de som jobber med at alle IKEAs varer skal være innenfor reglene i de respektive landene.

– Jo større forskjell det er i krav fra marked til marked, jo vanskeligere blir det å være produsent, sier han.

I IKEA jobber et stort antall ansatte med standardisering for alt fra møbler til elektronikk og andre ting, på både nasjonalt og internasjonalt nivå. Ideen til en standard for produsentansvars­selskaper kom da Persson ble bedt om å delta i en teknisk standardiserings­komite for sirkulærøkonomi.

– Der fantes det allerede arbeids­grupper som blant annet skulle lage standarder for sirkulære forretnings­modeller. Og jeg som jobbet mye med utvidet produsentansvar foreslo å lage en egen arbeidsgruppe for produsent­ansvarsselskaper. Og det ble stemt igjen­nom, forteller han.

Fra CEN til ISO

– I begynnelsen var min tanke at det skulle bidra til å harmonisere kravene til produsenter i ulike markeder i et Europa-perspektiv, men etter hvert inn­så vi at det var aktuelt å knytte oss til ISO, forteller han. Han legger til at det vanlige er at det er ISO-organisasjonen som leder arbeidet med en standard, og andre organisasjoner som henger seg på. Men her ble det altså motsatt.

Håkon Jentoft som er spesialrådgiver i Standard Norge forteller at det i det internasjonale standardiserings­arbeidet er et system for å unngå at man lager flere standarder på det samme området, det såkalte Wienna Agreement. Avtalen innebærer at dersom det blir laget en ISO-standard, altså en standard på glo­balt nivå, kan den europeiske stand­ar­d­i­seringsorganisasjonen henge seg på og delta i det arbeidet. Og når ISO-standarden blir vedtatt, blir den også vedtatt som en europeisk standard. Og igjen – når den er en europeisk standard, blir den vedtatt på hvert enkelt nasjonalt nivå, sånn som i Norge, Sverige eller Danmark.

Og i tilfellet med standarden for produsentansvarsselskaper var det altså Europa, eller egentlig Sverige, som tok initiativet og som leder arbeidet, og så har ISO hengt seg på.

– Så vi har fire representanter fra ISO med i arbeidsgruppen, de er fra India, Singapore, Elfenbenskysten og Brasil. Resten av medlemmene er med­lemmer i den europeiske standardiser­ingsorganisasjonen CEN, forteller Persson. Arbeidsgruppen består av 98 personer, og om lag en tredjedel deltar aktivt. Fra Norge er det seks medlem­mer hvorav Anja Ronesen som er PR- og kommunikasjonssjef i Renas er opp­nevnt som en av de nasjonale ekspertene.

Hva skal så denne standarden si noe om?

– To ting er viktige når det kommer til produsentansvar: Det første er hvem som blir regnet som produsent og det andre er hva produsenten skal rappor­tere, altså på hvilke materialer og hva skal man oppgi om dem. Noen land krever at den som skal rapportere må være et foretak som er registrert i det landet, er man eksportør må man da overlate rapporteringen til importør eller detaljist. Vi håper å kunne skape et rammeverk der det er lett for produ­sentansvarsorganisasjonen å avgjøre hvem det er som skal rapportere. Hele tanken med standardiseringen er at det skal være en mal, en oppskrift for pro­dusentansvarsorganisasjonen: Vil dere gjøre dette, da må dere gjøre sånn, forklarer Persson. Og legger til at det fortsatt er mye arbeid å gjøre for å komme dit.

Anja Ronesen legger til at forhold som åpenhet og transparens rundt hvordan man både prissetter og velger underleverandører er sånt som stan­darden kan si noe om. Det samme er hvordan man setter mål – og hvordan man måler, selv om det også gjerne er retningslinjer som settes av de myndig­hetene som innfører produsentansvar i utgangspunktet.

– Kommer standarden til å si noe om hvordan produsentansvarsselskapet bør være organisert?

– Ja, vi vil si noe om hvordan det bør styres. Det er et kapittel som vi ikke riktig har begynt på, men jeg tror at vi vil foreslå at både produsenter og regio­nale eller nasjonale miljømyndigheter skal være representert i styret av sel­skapet. Vi kommer antagelig til å falle ned på at det bør være en balanse der. Poenget er jo at avfall skal sorteres, transporteres og gjenvinnes til nye materialer, sier Persson.

– I Norge er det en debatt om produsent­ansvarsselskaper skal være non-profit eller ikke. Vil det bli en del av standarden?

– Det vet jeg ikke om vi kommer til å gå inn på. Det vanlige er jo at det er non-profit. Til og med i USA. Nå er ikke nødvendigvis non-profit i USA det sam­me som non-profit i Europa. Det som ligger i non-profit i USA er at man ikke skal betale utbytte til eierne, men at overskudd kan gå tilbake inn i driften. Hvordan det fungerer i Europa og i andre markeder er det vanskelig å be­dømme, men når vi skal lage en ISO-standard så skal den være relevant for alle – også et mindre land i Afrika eller i Sør-Amerika eller en øystat ett eller annet sted. Så hvilket syn man har på non-profit vil variere og standarden vil nok bare inneholde noen generelle anbefalinger på dette, sier han.

Ting tar tid – også her

På spørsmål om hvordan Persson synes arbeidet går, svarer han at han innser at det kommer til å ta tid.

– Det er første gang jeg leder et sånt prosjekt, og man kan vel si at jeg har akseptert at det kommer til å ta tid. Jeg er vant med litt kortere beslutnings­veier, men i denne prosessen er det jo sånn det fungerer når man får frivillig hjelp fra representanter fra mange land. I noen av kapitlene blir det debatt om hvert eneste ord. Til å begynne med tenkte jeg at vi skriver en paragraf, og så tar vi stilling til den. Men nei, ikke engang en og en setning kunne vi god­kjenne uten diskusjon. Så har det gått litt tid og vi begynner å kjenne hver­andre og vet litt mer om hvilke behov og ønsker de ulike har, og smått om senn kan vi ta stilling til større deler om gangen. Det har vært en bratt lærings­kurve, og det hadde aldri gått uten hjelpen fra Laura Linnala som er sekre­tær i Svenska Institutet for Standarder (SIS). Hun har gjort en fantastisk jobb, understreker Persson.

Anja Ronesen er enig i vurderingen av at dette er et arbeid som tar tid, og at det er mange meninger som det skal tas hensyn til.

– Det er ganske stor forskjell på stem­mene til de som er produsenter og de andre, og hvor man kommer fra. Noen har for eksempel jobbet mest med em­ballasje og er farget av det. Og så er hele konseptet ganske ukjent for noen av ISO-deltakerne, som har vært med. Så det har vært veldig lærerikt og interessant, og veldig gøy å få være med på noe som er så midt i løypa for vår del i Renas, som en sånn standard kan være, sier hun.

Standardisering og lovgivning

Både Persson og Ronesen er inne på grensegangen mellom standardisering og lovgivning.

– Det er vanskelig å utarbeide noe som er så tett opp til forhold som også er regelstyrt. Vi kan jo ikke lage stan­darder som går på tvers av reguleringer fra EU eller de enkelte landene. Det er heller ikke meningen, men da trenger man å vite litt om hva regelverkene sier og hva som er på vei av nytt regelverk, sier Ronesen og legger til:

– Jeg må innrømme at jeg har lurt på om dette er en standard som er nød­­vendig, fordi det kommer så mye i lov­tekstene at jeg er usikker på om stan­darden kommer til å tilføre noe nytt.

Men Persson håper at standarden i framtida vil fungere som et kvalitets­stempel.

– Man kan jo ikke utelukke at en del markeder vil tillate mer enn ett produ­sentansvarsselskap, det gjøres jo alle­rede i dag. Og da vil de konkurrere med hver­andre. For en produsent kan det da være aktuelt å velge det selskapet som følger standarden, selv om det kanskje opererer med høyere avgifter. Det tenker jeg kan være bra, spesielt ute i verden. Det er min faste overbevisning at uten utvidet produsentansvar skjer det veldig lite gjenvinning. Det økonomiske insita­mentet for produsentene må finnes der. Og da vil vi forhåpentligvis også levere produkter som er lettere å gjenvinne, sier han.

Første utkast i løpet av 2026

Arbeidsgruppen arbeider for å levere sitt første utkast i løpet av året. Og så følger en omfattende prosess for å god­kjenne den. Håkon Jentoft i Standard Norge forteller at standarden skal igjen­nom flere faser.

– Første fase er den som vi holder på med nå hvor teksten skrives til første ut­kast. Dette skal så på en hørings­runde blant alle medlemmene i CEN der de kan gi innspill og kommentarer til utkastet. Deretter skal kommentarer innarbeides før den sendes ut på av­stemming til alle medlemmene i CEN, det vil si alle europeiske land. Stem­mene er ikke likt mellom medlems­landene, de er fordelt etter samme prin­sipp som i EU. Norges antall stemmer er vektet etter BNP og folketall. For at standarden skal bli vedtatt, må det være minst 71 prosent vektet flertall, for­klarer Jentoft.

Initiativtaker Anders Persson håper at standarden for produsentansvars­selskaper vil være vedtatt i slutten av 2027 eller begynnelsen av 2028.