Produsentansvar for emballasje: Konkurranse er ikke problemet

Intervjuet med Frode Syversen i Kretsløpet gir et interessant og viktig tilbakeblikk på utviklingen i avfalls- og gjenvinningsbransjen. Samtidig reiser det spørsmål som fortjener videre debatt – særlig der Frode uttrykker skepsis til hvilken verdi konkurranse faktisk har hatt innen produsentansvaret for emballasje.

Det er et legitimt spørsmål. Men ser vi på sammenlignbare fakta etter 2020, mener jeg bildet blir mer nyansert.

Sammenlignbare tall gir et tydeligere bilde

Fra 2020 ble nytt EU‑harmonisert målepunkt for materialgjenvinning innført. Det betyr at vi for første gang har reelt sammenlignbare tall over tid.

Plastretur har hatt en forbedring i materialgjenvinningsgrad fra rundt 28 prosent i 2020 til om lag 35 prosent i 2024–2025. Det er positivt. Samtidig er forbedringen moderat, og i 2025 er utviklingen i realiteten flat. Den kommuniserte gjenvinningsgraden på 35 prosent tilsvarer faktisk 34,56 prosent, avrundet opp. Justert for dette er det ingen reell fremgang fra året før.

I samme periode har andre produsentansvarsselskaper, innenfor samme regelverk og samme målepunkt, oppnådd materialgjenvinningsgrader godt over 40 prosent. Dette viser at forbedringer utover dagens nivå ikke bare er teoretisk mulige, men faktisk realisert i praksis.

Poenget er ikke å rangere aktører, men å slå fast at konkurranse ikke har stått i veien for forbedring – den har synliggjort forbedringspotensialet.

Kommunene og kostnadsdekningen

Frode Syversen har helt rett i at kommune‑Norge i dag ikke får dekket sine faktiske kostnader slik forskriften forutsetter. Det er et alvorlig og reelt problem.

Samtidig er det viktig å være tydelig på dette: Uten konkurranse i produsentansvarsmarkedet ville kommunene stått enda svakere i møte med forskriftens krav om kostnadsdekning enn de gjør i dag.

Konkurransen har bidratt til større åpenhet om kostnader, bedre bevissthet rundt effektiv drift og mer synlige diskusjoner om hva som faktisk gir resultater. Uten dette presset ville både kostnadsbildet og forbedringstakten i større grad vært lukket inne i ett system.

En systemutfordring – ikke et emballasjeproblem

Samtidig har dagens modell en grunnleggende svakhet som gjelder alle produsentansvarsordninger, uavhengig av materialtype. I de fleste ordninger er det slik at aktørene som er pålagt å betale for produsentansvaret også i stor grad styrer ordningene. Når de største produsentene både finansierer og har avgjørende innflytelse over hvordan ordningene organiseres og drives, oppstår en klassisk bukken‑og‑havresekken-problematikk.

Dette kan legge et strukturelt tak på både ambisjonsnivå, transparens, kostnadsdekning og forbedringstakt – uansett om det gjelder emballasje, EE‑avfall, batterier eller andre fraksjoner.

Veien videre

Produsentansvarsordningene har kommet langt. Nettopp derfor er tiden moden for neste steg. Med mer objektive eiere, enten finansielle eller industrielle, og et tydeligere skille mellom hvem som betaler, hvem som eier og hvem som driver, mener jeg vi kan oppnå både høyere materialgjenvinningsgrader, mer effektiv drift og bedre kostnadsdekning for kommunene.

Debatten bør derfor ikke handle om vi skal ha konkurranse eller ikke, men om hvordan produsentansvaret kan videreutvikles slik at det leverer bedre resultater for miljøet, kommunene og systemets legitimitet.