Miljøambisjoner og konkurransekraft
Med ny kommisjon og en endret verdenssituasjon har prioriteringene i EU gjort en dreining fra den grønne given og over mot industriell konkurransekraft. Miljøpolitikken får rammer som trygghet, verdiskaping og geopolitisk robusthet. De grønne målene står ved lag, men det handler nå like mye om industripolitikk som miljøpolitikk.
Det behøver ikke nødvendigvis være negativt sett fra et miljø- og klimaperspektiv. Kanskje kan vi tvert imot se at virkemidlene som har vært under utforming i den forrige perioden med krav til bruk av gjenvunnede materialer, til reparerbarhet og så videre nettopp vil gi den mest innovative industrien på dette området et konkurransefortrinn.
Men det fordrer at systemene for å regulere aktiviteten og følge opp at reglene blir fulgt er effektive. Som Sirk Norge skriver i den nylig publiserte Sirk-rapporten: Suksesskriterier for et godt politisk virkemiddel er at det er styringseffektivt, kostnadseffektivt, rettferdig og administrativt gjennomførbart. Og det er ikke alltid mulig å få til alt dette på en gang.
I rammedirektivet for avfall som nylig ble vedtatt i EU er blant annet økomodulering et sentralt virkemiddel. Økomodulering – ideen om at produsentene skal betale vederlag etter hvor miljøvennlige produktene er – høres fint ut i teorien. Men som man kan lese i en av artiklene fra Årskonferansen i Kretsløpet 5-2025, ser Miljødirektoratet ikke helt for seg hvordan dette skal følges opp. For dels gir ordningen en viss grad av frivillighet i hvilke krav produsentansvarsselskapene stiller, noe som kan påvirke konkurransen mellom dem, og dels kan det være motstrid mellom økomoduleringen og andre krav i rammedirektivet.
«At aktørene må være transparente i hva de gjør, mener vi vil gi dem et konkurransefortrinn.»
Da kan vi kanskje sette mer lit til konkurransekraften som følger av kravene i økodesignforordningen som er vedtatt i EU, men foreløpig ikke innlemmet i EØS-avtalen, der det blir krav knyttet til egenskapene til produktene som settes på markedet. Der er produkter som har et stort potensiale for mer miljøvennlighet og bærekraft og produkter som har en stor påvirkning på miljøet for tiden. Forordningen setter også krav til at destruksjonen av usolgte tekstiler skal forsøkes unngås. De store økonomiske aktørene må være åpne om mengde, grunn til kassering og så videre. Og fra 2026 vil det være forbudt for de store aktørene å destruere usolgte tekstiler.
Nå løser ikke det hele den tekstilknipa vi står i, men det er et bidrag til å unngå meningsløs ressurssløsing. At aktørene må være transparente i hva de gjør, mener vi vil gi dem et konkurransefortrinn. Og enten vi snakker om tekstil eller andre fraksjoner, når industrien skal være transparent og etterprøvbar må vi ha tall. Tall som forteller hvordan status er. Og for at tallene skal si noe som helst og være sammenlignbare med andre tall fra andre produkter eller aktører, trenger vi standarder.
Det foregår et utstrakt arbeid for å få på plass nye standarder knyttet til vår bransje nå. Det kan du lese om i spalten Bransjeprofilen i Kretsløpet 5-2025. Vi heier på dette arbeidet og tror at godt etablerte standarder også vil bidra til sunn industriell konkurransekraft.