Kleskaosåret 2025
Hva var det vi sa. Det måtte jo gå galt!Det var mange som advarte før obligatorisk separat innsamling av tekstiler ble innført 1. januar i år. For det fantes jo ikke noe system for å ta det som ble samlet inn videre. Det måtte jo bli kaos.
Og de fikk rett. Det hoper seg opp med brukte, hele og ødelagte, klær og andre tekstiler i hele Europa.
Miljødirektør Hilde Singsaas uttalte i portrettintervjuet i forrige nummer av bladet at det var et krav fra EU at dette ble gjennomført nå, det var likt for alle EU/EØS-land. Og hun hadde tro på at dette vil gå seg til nå som hele Europa har samme utfordringen. Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen skyfler i dette nummeret av bladet ansvaret for utfordringene ordningen har medført over på kommunene.
At kravet ville komme har vært kjent siden rammeverket for avfall ble vedtatt i EU i 2018. Kunne mer vært gjort for å få verdikjeden opp å stå før 2025?
Hadde et utvidet produsentansvar vært innført først, eller samtidig med kravet, ville den økonomiske situasjonen for kommunene og videre avtakere sett helt annerledes ut. Og om det planlagte kravet i økodesignforordningen om innblanding av resirkulert råvare i nye produkter var blitt iverksatt, ville det bidratt til at det faktisk fantes «videre avtakere» i en størrelsesorden som monnet.
«Kanskje er det sånn det må gjøres for å komme i gang – rått og brutalt kaste bransjen ut på dypt vann og satse på at den lærer å svømme?»
Men for å stille krav om innblanding av resirkulert råvare, må det jo være slik råvare tilgjengelig på markedet. Det blir et spørsmål om hva som skal komme først – råvaren eller markedet. Høna eller egget. Kanskje er det sånn det må gjøres for å komme i gang – rått og brutalt kaste bransjen ut på dypt vann og satse på at den lærer å svømme?
Produsentansvar for tekstil kommer i 2027. Da vil det sakte, men sikkert komme noen inntekter til aktørene som nå står til halsen i brukte tekstiler for å håndtere dette. Fram til da har flere etterlyst overgangsordninger for å få bransjen over kneika. De ideelle innsamlerne av ombruksklær får nå inn store menger søppel og må håndtere helt andre mengder og kvaliteter enn de er rigget for. Det krever ekstra ressurser. Og kommunene trenger støtte om de ikke skal velte hele ekstrakostnaden over på innbyggerne i form av forhøyet renovasjonsavgift.
Så kan man si at det bør kommunene gjøre. Forurenser skal betale, og i dette tilfellet er det innbyggerne. Men kommunene og deres innbyggere har allerede opplevd store kostnadsøkninger på alle fronter, og det skal gode og massive informasjonskampanjer til for å skape forståelse for enda en økning. Kanskje vil det til og med virke mot sin hensikt; man får en ekstra jobb med å sortere ut tekstiler og så blir det i tillegg dyrere. Det motiverer ikke til å gjøre denne ekstrajobben.
Vi er altså i ferd med å legge bak oss 2025, året da kravet om separat innsamling av tekstil- og matavfall ble innført. Mens innsamling av tekstil var nytt for så å si alle kommunene, var separat innsamling av matavfall etablert som en løsning hos mange renovasjonsselskaper allerede. Og der var nedstrømsløsningene på plass. Norge har et 60-talls biogassanlegg som omdanner biologisk avfall til energi og biorest som kan brukes som gjødsel. Og det bygges stadig nye. Kompostering blir også gjort ved noen anlegg. Vår erfaring er at dette har gått helt greit. For her kom ordninger og krav i riktig rekkefølge.