Bransjeprofilen: Tillit og tull med tall

Denne saken er en del av serien «Bransjeprofilen» i papirutgaven av Kretsløpet. Den er skrevet av Jørgen Bakke Fredriksen, kommunikasjonsrådgiver/pressekontakt i Renovasjons- og gjenvinningsetaten i Oslo kommune. Her har han vært ansatt siden 2015.

Tillit til store ting kommer sakte, sa den romerske poeten Ovid. Jeg vil legge til: og den forsvinner fort. Vi kan jobbe grundig og tålmodig i årevis for å bygge opp tilliten til kildesortering, for å få alt revet ned av én vinklet overskrift i avisen.
I brukerundersøkelsene våre kan vi se sammenhenger år for år mellom fall i denne tilliten og enkelte mediesaker om kildesortering og gjenvinning. Saker som har bitt seg fast i folks hukom­melse, hvor alt som kunne minne om et argument mot kildesortering fikk sitt eget liv i kommentarfeltene. Og vips, så har x antall innbyggere fått bekref­tet det de «alltid har visst»: kommunen lurer dem. Selv de ivrigste kildesorter­erne kan begynne å tvile.

Ærlighet varer lengst

Aller først: Jeg skylder ikke på media. Vi skal ses i kortene. Gjør vi feil, skal vi tåle at noen peker på dem. Riktignok finnes det både gode og mindre gode saker, og avisdeskene kan dette med klikk­bare overskrifter. Noen ganger bidrar vi til overskriftene selv. I 2019 sa IVARs frittalende Rudolf Meissner (som jeg har stor sans for, bare så det er sagt) til DN: «Hvis forbrukerne faktisk hadde visst hvor lite som går til gjenvinning, ville de ikke sortert plastavfallet». Min første reaksjon var, for å være ærlig, av den irriterte sorten. Måtte han si dette?

Men han var jo også bare ærlig. De offisielle gjenvinningstallene på den tiden var høye. Returselskapene rap­por­terte, slik de ble bedt om, på «plast sendt til gjenvinning», og ikke «faktisk gjenvunnet plast», slik det er i dag. Ingen sa noe feil, ingen løy, men sett i ettertid kan det hende vi burde kom­munisert annerledes.

Vi sa at så lenge du sorterer hjemme, så fikser vi resten. Det både var og er riktig. Vi fikser det. Men fordi en del av plasten som produseres er av dårlig kvalitet, og derfor må gå til forbren­ning, og fordi utregning av faktisk gjenvin­ningsgrad dels er avansert brøk, så kan tallene i andre enden se lave ut. Og de forteller deg enda mindre, hvis du ikke kjenner og forstår hele regnestykket. Da DN gravde i dette, og selv om det var Grønt Punkt som stod skolerett, var det oss i kommunene folk pekte på. De følte seg lurt.

Vi må alltid være åpne om hva vi gjør. Uten åpenhet, ingen tillit. Det er lett å være etterpåklok, men potetgull­poser med aluminium skulle aldri vært merket som plastemballasje. De er rest­avfall. Det finnes flere slike eksempler. Min lille brannfakkel, og misforstå meg rett, er likevel: Går det an å ha for mye åpenhet? Eller rettere sagt «feil» åpenhet? Blir folk bare mer forvirret av tellere og nevnere og avfall inn og avfall ut?

Forvirring om forbrenning

Dette så vi tegn til da forskningen til Kim Rainer Mattson fra NTNU ble hovedoppslag hos NRK i fjor. Kort for­talt: mer avfall gikk til forbrenning i 2019 enn i 2009. Det er riktig, ut fra hans datasett. Endringer i krav til måle­punkt gjør at tall kan se annerledes ut fra et år til et annet. Men det trenger ikke bety at vi forbrenner mer eller mindre avfall. Det kan bare være ulike brøker.

Vinklingen ble uansett at «norsk avfalls­politikk er feilslått», og igjen måtte vi i kommunene forsvare oss i kommentarfeltene. Men hvordan forklare folk dette uten å avfeie dem? «Du skjønner, det kommer an på hvor­dan du gjør matte»? Det holder ikke.

Hvor vil jeg med dette? Det er nok bare et hjertesukk. Negativitet skaper klikk. Meninger dannes på nettet, og vi kan ikke være overalt. Mange vet mer om avfall og gjenvinning nå enn før. De stiller gode spørsmål. Andre tror de vet alt, og det er minst like utfordrende.

Hvordan skal vi få frem de positive sakene, når kampen om oppmerksom­heten aldri har vært større og mer polarisert? Hvordan kan vi få samtalen i en retning som er ærlig, forståelig og motiverende, slik at vi ikke havner bak­på neste gang avisen slår opp et nytt tall?

Kanskje folk bare må vite at yoghurt-begeret de sorterte i morges, blir gjen­vunnet – uten å tenke på at de må trekke fra vekten av restene som lå igjen i bun­nen for få en «ekte» gjenvinningsgrad.

Jeg er usikker. Kanskje er jeg litt for­virret selv? Alle forslag tas imot med takk. Kjør debatt!

Ønsker du å delta i debatten om dette eller annet? Send ditt bidrag til post@kretslopet.no