CO₂-avgift ingen katastrofe

Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2021 inneholder en innføring av CO₂-avgift på avfallsforbrenning på 149 kroner pr tonn fossilt CO₂, noe som ved hjelp av den foreslåtte omregningsfaktor betyr 82 kroner pr tonn husholdningsavfall.

Forslaget har utløst en mengde protester med ulike begrunnelser. Det hevdes for eksempel at denne avgiften ikke vil ha noen klimaeffekt, siden den pålegges avfall til sluttbehandling «som ikke kan gjenvinnes». Dette argumentet har som forutsetning at alt som kan gjenvinnes allerede tas ut av restavfallsstrømmen, noe de fleste i bransjen vil vite langt fra er tilfelle.

Det har også framkommet mer prinsipielle argumenter om at avgift på avfallsforbrenning er i strid med «forurenseren betaler»-prinsippet. Den egentlige forurenseren er produsentene av de «ikke-gjenvinnbare» produkter og emballasje, som altså burde betale for seg før produktene settes på markedet. Dette er et resonnement det går an å følge, men det er langt fram til et slikt gjennomgående produsentansvar er gjennomført både i Norge og EU. Sant å si er heller ikke erfaringene med de produsentansvarsordningene vi har entydig positive.

Endelig har vi de mer praktiske motargumentene, denne avgiften vil føre til enda mer avfallseksport til Sverige. Dette har stått sentralt i debatten om sluttbehandlingsavgift i hele dette årtusenet, og var den direkte årsaken til at daværende finansminister Sigbjørn Johnsen fjernet avgiften fra 1. oktober 2010, samme dag som svenskene fjernet sin. Men i dagens situasjon nulles den konkurransevridende effekten av CO₂-avgiften altså ut ved at svenskene innførte en «forbrenningsskatt» på 75 kroner pr tonn avfall fra siste årsskiftet, den skal etter planen trappes opp til 100 kroner fra nyttår.

Avgifter har i prinsippet to formål: Den første er at de skal skaffe inntekter til statskassa, helst uten at innbyggerne merker så mye til det. Om 130 millioner inn monner så mye i statskassa kan diskuteres, men CO₂-avgiften vil helt sikkert ikke utløse noe ramaskrik i befolkningen. Med en gjennomsnittlig avfallsgenerering på drøyt 400 kg vil effekten på avfallsgebyret begrense seg til en gjennomsnittlig bompengepassering.

Det andre formålet er å begrense uønsket aktivitet, det er dette som er begrunnelsen for skyhøye avgifter på saker vi ikke bør nyte for mye av. Men avfallsforbrenning er da ikke en uønsket aktivitet? Nei, selvsagt ikke, det er en helt nødvendig del av et velfungerende avfallssystem og vil være det i lang tid framover.

Men det som derimot er en uønsket aktivitet er utslipp av CO₂ til atmosfæren. Regjeringen har forsterket klimamålet under Paris-avtalen til 50% reduksjon innen 2030, i forhold til 1990-nivå. I løpet av de 30 første årene har vi klart 2% av dette, de resterende 48% må altså tas på de siste ti. Om dette virkelig skal gjøres alvor av vil det gi merkbare endringer for oss alle. Disse reduksjonene oppnås i hvert fall ikke ved at enkelte utslippskilder erklæres som hellige og derfor må slippe avgift. Det er tross alt ganske få som slipper ut CO₂ bare for moro skyld.

Et annen faktor i regnestykket er de ytterst ambisiøse EU-målene for materialgjenvinning. Som gjentatt til det kjedsommelige er disse 55% innen 2025, 60% innen 2030 og 65% innen 2035. Hvor urealistiske disse målene enn måtte være, er de idag styrende for norsk avfallspolitikk. Og siden avfallet fortsatt har en tendens til å følge minste motstands vei (les: billigste løsning) er det vel ingen som tror at det blir lettere å oppnå gjenvinningsmålene ved å holde avfallsforbrenningen så billig som mulig.

Se tidligere leder-artikler
Les siste utgivelse
ABONNER PÅ VÅRT NYHETSBREV
ABONNER NÅ FOR Å BLI VARSLET OM DE NYESTE NYHETENE