Den gyldne middelvei

Litt forenklet kan debatten om avfallsbehandlingen beskrives slik: På den ene siden finner vi de som mener at avfallet og miljøproblemene det måtte avstedkomme ikke skiller seg fra andre miljøproblemer. Tiltak for reduserte utslipp eller økt gjenvinning bør da bare iverksettes dersom de er direkte  lønnsomme, eller mer kostnadseffektive enn andre miljøtiltak. Den samme argumentasjonen finner vi igjen i klimadebatten, CO2-utslippene kjenner ingen landegrenser, utslippskutt bør derfor tas der de er billigst.

På den andre siden finner vi dem som mener at gjenvinning – og da spesielt av ikke fornybare materialer – er en etisk forpliktelse som bør være hevet over smålige regnestykker og gjennomføres nær sagt for enhver pris. Det velkjente avfallshierarkiet er etablert ut fra en slik prinsipiell tilnærming.

Som så ofte ellers ligger vel den farbare veien et sted i mellom. Vi genererer stadig mer avfall og kommer ikke til å slutte med det. Avfallsberget er en realitet og vi bør derfor ha en politikk som ivaretar ressursene i dette avfallet godt og dermed bidrar til å begrense uttaket av jomfruelige ressurser. Samtidig må dette prinsippet praktiseres med fornuft, en altfor kompromissløs tilnærming vil kunne føre til kostbare symbolhandlinger som bringer hele gjenvinningen i vanry. Og tiltakene som monner mest bør gjennomføres først, det går eksempelvis mange tomme yoghurtbeger på en utrangert

plastbåt.

Vi har når dette skrives nettopp fått en ny miljøvernminister, som blant annet har fått arbeidet med den nye stortingsmeldingen om avfallspolitikk i fanget. Vi håper han har en ambisiøs, men samtidig udogmatisk tilnærming til området. Det er 20 år siden Thorbjørn Berntsen la fram sin stortingsmelding om avfall, som har hatt stor betydning for det som siden har skjedd. Vi vil anbefale Bård Vegar Solhjell å ta seg den tiden som trengs til å utforme en politikk som står seg en stund.